Hvor krevende er ultra i forhold til kortere langdistanse – og er det farlig?

bilde av en smal skogsvei
24 Jan

I forbindelse med et innlegg jeg hadde på Facebook om Therese Falk, som prøvde å sette verdensrekord på 24 timers løping på tredemølle, var det en venn av meg som «egglet» litt med at «ultraløping neppe kan være sunt for kroppen, og at faktisk nesten hvem som helst kan klare det, om man bare gidder å trene på det. Han mente det gjerne også, og det er helt greit. Men jeg er ikke enig..

Det min venn kom med, er imidlertid interessante påstander, og jeg fikk lyst til å drøfte dem litt.

Ja, de fleste friske mennesker, med slow twitch fiber muskulatur, kan trene seg opp til å løpe ultra på laveste nivå. Og ja; det vil kreve mye trening gjennom flere år. Det gjelder jo alle idretter, at de fleste kan trene seg opp til å konkurrere på lavt nivå, hvis de virkelig vil. På kortere langdistanse kan de fleste konkurrere nesten uten å ha trent, engang. Det er ikke det det handler om her. Her handler det om idrett på høyt nivå.

Løpere har forskjellige forutsetninger i ulike aldre, og i ulike faser av sin aktive løpskarriere. Man mister litt hurtighet, Vo2-max og får lavere makspuls etter hvert som årene går, men man blir til gjengjeld «seigere». Ekstremt god fettforbrenning er en svært viktig egenskap for ultraløping på høyt nivå. All treningen gjennom mange år, skaper en bedre grunnform, som blant annet innebærer mer effektiv fettforbrenning og at man blir mer gjennomtrent. Da er det naturlig å øke konkurransedistansen også med årene, siden men får bedre forutsetninger fysisk på lengre og lengre distanser, og dårligere og dårligere på korte distanser.

Det er derfor en naturlig utvikling at man blir først blir god på 5 km, 10 km, ½-maraton og maraton, før man eventuelt prøver å bli god på ultraløping. Mange starter følgelig løpskarrieren med mellomdistanse eller langdistanse opp til og med 10 km. Så går det noen år, og man føler seg mer klar for halvmaraton. I neste fase føler man kanskje at maraton blir det rette. Etter en tid med maraton, blir man enda bedre grunntrent og gjennomtrent, og man utvikler egenskaper mer og mer i retning av det man trenger innen ultraløping. Jeg tror det er viktig å gå hele denne veien, om man skal lykkes som ultraløper. Å gå direkte fra en karriere på for eksempel 5000 meter, og trening til det, og så melde seg på 100 km eller 24 timers, vil i de fleste tilfeller ikke være særlig vellykket, tror jeg.

Det er så mange indre fysiske tilpasninger – og ytre – som bør på plass, også, for at kroppen skal takle å løpe ultra, ja; og maraton, for den saks skyld. For eksempel ble jeg like etter målgang uvel, kvalm og besvimte til og med noen ganger, etter mine første maratonløp. Jeg startet for brått med maraton. Kroppen taklet det ikke, den var egentlig ikke godt nok forberedt på det fysisk. Besvimelsen skyldes at den for dårlig trente muskulaturen skrek etter oksygen, og forsynte seg grovt fra blodet, da jeg stoppet opp. Dermed ble det litt for lite oksygen til hjernen, og da besvimer man gjerne. Når man ligger, får hjernen lettere tilgang på blod og oksygen igjen, så da ordner det seg. Å bevege seg – gå, eller løpe – hjelper også, da sirkulerer blodet bedre og lettere, også til hjernen.

Ettersom årene gikk, tålte jeg maraton bedre og bedre. Etter ni år hadde jeg kommet gradvis opp i 12 maraton pr år, og da tålte jeg maraton så godt at jeg kunne sette årsbeste på 10 km gateløp dagen etter et maratonløp, selv om jeg hadde løpt alt jeg kunne, og på under tre timer. I årene opp til det, løp jeg totalt ca. 40-50 konkurranser årlig, fra 4 km til maraton, og noen ganger kortere enn 4 km, også. Da 12 maraton pr år føltes greit, var ikke maraton i seg selv noen spennende utfordring lenger. Da søkte jeg nok engang større utfordringer, og det ble en 1,5 maraton (63,3 km). Da det gikk helt fantastisk bra, ble 100 km neste, og seks-timers løp. Etter fem år med mange kort-ultra i tillegg til opptil 12 maraton pr år fremdeles, følte jeg meg sterk nok for en større utfordring igjen. Da var det 24 timers som ble neste. Etter fire nye år, der jeg stilte på ca. 10 stk. 24 timers og «en haug» med kortere ultraløp, maraton og kortere løp, var ikke 24 timers heller utfordrende nok for meg. Jeg følte meg klar for noe større: Og dermed ble det 48-timers løp som ble det neste.

Min mening er at det stilles minst like store krav til fysikken hos ultra-utøveren, men på litt ulike måter, pluss at det i ultraløping stilles større, og flere, krav mentalt, i forhold til i kortere langdistanseløping. Trener man mye med høy laktat og høy puls, er det ikke mer ubehagelig enn at man lett kan tåle å konkurrere på kortere langdistanse. Det er ok å gjøre det man har trent på, og er vant til. Jeg har jo som nevnt selv erfart med kortere løp at det er bare moro, og om det er tøft, innimellom, vet man at det er relativt kortvarig. Tilleggsbelastningene for ultraløpere er for eksempel evnen til å tåle de svarteste stunder med kanskje 18 timer igjen av løpet, og likevel reise seg igjen og ikke gi opp, evne til å ta til seg næring og ikke minst holde på den, evnen til å tåle gnuring og gnagsår og vannblemmer og negler som blir blå, og vonde og superstive bein som knapt er egnet til å gå med – og likevel fortsette, med mer. Hvis du ønsker å hevde deg blant de beste, så forbered deg på å trene flere timer enn idrettsutøvere flest. Triatlonutøvere er ett unntak jeg kan komme på. Men i triatlon blir det lettere å gjennomføre fysisk og mentalt fordi man får belaste kroppen gjennom tre ulike idretter. Jeg har gjort det også noen ganger.

Apropos gnagsår og vannblemmer, unngikk jeg det problemet på ultraløp på følgende måte: Jeg løp all trening og alle konkurranser opp til og med maraton, uten sokker i skoene, og jeg brukte – eller bruker – aldri plaster eller pudder eller vaselin eller andre former for beskyttelse forebyggende. Dermed ble huden på beina, på brystvortene og andre utsatte steder på kroppen, herdet, men likevel myk og smidig, utrolig nok. Ikke hard, slik som «gitar-fingertupper». Resultatet var at jeg aldri var plaget med gnagsår og vannblemmer på ultraløp, og at jeg slapp mye styr med å huske plaster, vaselin, pudder og alt mange bruker. Dette forteller litt om hvor fantastisk kroppen tilpasser seg «ekstreme» påkjenninger». På den måten blir det ikke ekstremt lenger; for kroppen er det blitt normalt, og til å leve med.

Et eksempel på hvordan det kan gå hvis man stiller på 24-timers med et plagg kroppen ikke er vant til, er da jeg løp med en T-skjorte i ren ull, som jeg aldri hadde løpt med før. Da jeg tok den av etter løpet, var hele den delen av kroppen som T-skjorten dekket, blitt rød-blussende. Ullen hadde gnagd og gnuret mot huden i 24 timer. Men det gikk helt fint. Det gjorde ikke vondt, og det ble fort fint igjen. Men det så fælt ut i et par døgn.

ER ULTRALØPING FARLIG?

Nei, det er ikke farlig! All idrett er forbundet med en viss risiko, dersom man har hjertefeil, for eksempel. En som er godt forberedt treningsmessig på å løpe ultra, vil jeg påstå løper mindre risiko for å dø, enn folk med hjertefeil som løper kortere løp med høy intensitet. Ultraløping er hverken farlig eller usunt. Tvert imot. Selv om det skulle være slik at selve konkurransen er en stor belastning for kroppen, mer enn oppveies det av at man blir motivert til et sunt liv mellom konkurransene, for å klare ultraløpene best mulig. Selv har jeg i hvert fall aldri følt at det har vært usunt, tvert i mot. Om jeg ikke hadde trent, vet jeg at jeg hadde vært ganske overvektig, kanskje 120 kg, mot ca. 87 kg, da jeg var aktiv ultraløper (Nå er jeg 97 kg). Og jeg hadde hatt 70 i hvilepuls, mens jeg på det mest aktive som utraløper var helt nede i smått utrolige 31-33 i hvilepuls, og bikket ned i 29 en kort periode. Jeg var – og er – aldri syk, og har ikke vært plaget med belastningsskader av noe slag. Jeg har heller aldri tatt – eller hatt behov for – kosttilskudd av noe slag, men kun spist sunn, god helt vanlig mat, men har vært bevisst på gode kilder til viktige vitaminer, mineraler og fettsyrer. Jeg har gjort – og gjør – Vo2-max-målinger – som er svært mye bedre enn forventet i forhold til alder – på det beste hele 201 % bedre enn forventet. Jeg har også en makspuls som er svært mye høyere enn det som er vanlig i min alder. Og jeg har en fettprosent som er mye lavere enn forventet, og muskelmasse som er mye høyere enn forventet. Alt dette kan umulig være usunnhet med bakgrunn i ultraløping, det er min påstand.

Noen vil likevel riste på hodet og si at det kan ikke være sunt å utsette kroppen for slike ekstreme påkjenninger. Til det har jeg å si at «ekstremt» er et relativt begrep, både relatert til ulike individer, og til treningsbakgrunn. Som beskrevet over her, har jeg formelig hatt normen med på slep: Det normale for meg og min kropp, har jeg gravis flyttet til større og større belastninger, som kroppen har tilpasset seg, med unntak av den lille perioden da jeg var litt brå i overgangen til maraton, og ble svimmel, uvel og besvimte. Det hadde trolig der vært både mer komfortabelt, mer effektivt og kanskje også sunnere å være bedre trent for maraton. Men siden det var en såpass kort fase, har jeg absolutt ikke tatt noen skade av det.

Her er et bitte lite tilleggspoeng til slutt: Det jo slik at positivt stress man påfører kroppen, ikke er helsefarlig, i den grad negativt stress kan være det. Liker man det man gjør, har kroppen en mye høyere toleransegrense.

Hvis du er interessert i å vite hva jeg tilbyr av coaching, se mer her!

Facebook
Twitter