Triatlon drama mot Taranger

pg på sykkel i Triatlon
24 Jan

Inspirert av en venn som debuterte på hel triatlon i Haugesund nylig, laget jeg denne saken. Den handler om en triller av et prestisjeoppgjør mellom to gode venner og rivaler.

Denne historien er fra siste året Bergen Triatlon ble arrangert. Det var på Askøy i 2011. Billedserien som ledsager artikkelen, er klippet fra Kondis. Bildene gir et innblikk i det som utviklet seg til å bli en thriller, i hvert fall for Bjørn Tore Kronen Taranger (BT) og meg. BT er i dag Norges ubestridte ultrakonge. Det er BT som løper på siste bildet.

Jeg konverterte nesten til syklist i noen få år fra mars 2009, etter å ha løpt daglig og ekstremt i 17 år. I 2011 kalte fremdeles BT meg for ultrakongen, selv om han egentlig allerede da antagelig fortjente den tittelen bedre enn meg. Han hadde i hvert fall atskillig bedre kapasitet på såpass kort distanse som maraton i 2011. Men jeg regnet med at jeg var en bedre syklist enn ham. Det ante oss begge før start at det kom til å bli et prestisjeoppgjør mellom oss her, og at jeg kom til å ha en bra ledelse etter syklingen før maratonløpet. 


På 3800 meter svømming viste jeg meg raskest også: 1:27 mot 1:40. I skiftesonen til sykkel, brukte han 6:10 mens jeg brukte 6:54. Jeg var svimmel da jeg gikk opp av vannet, og stupte med hodet ned i en steinrøys, og tapte litt der. Men så ignorerte jeg blod og alt som dryppet ned på sykkelen, og trødde i gang. Såret grodde fort i vinden, tror jeg, jeg tenkte ikke mer på det. Jeg hadde 12 minutter på BT, og regnet med at jeg trengte hvert minutt jeg kunne få!

Syklingen synes jeg gikk greit, og jeg klokket inn på 6:25:35, og brukte 3:01 i skiftesonen til maraton. Tilsvarende for BT var 6:46 og 2:21. Der tok jeg 20 minutter, og var 32 foran da jeg la ut på maraton. Da var jeg absolutt ved godt mot, og optimistisk.

Men BT løp som en gal der bak. Vi løp en kupert løype på vel 5 km ut, og samme 5 tilbake, ganger fire. Dermed kunne jeg følge med hvor langt bak meg han var. Han tok innpå for hvert strekk, det var helt klart, og det mer enn jeg likte!

Ute på siste vending på ca. 37 km, traff jeg ham bare et par minutter etter at jeg hadde vendt, så da lå han bare knapt fire minutter bak meg! Kunne han ta nesten fire minutter på 5 km? Jeg hadde allerede jaget tempoet opp lenge, med «fanden i ræven», som jeg jo hadde, så jeg slet kraftig med å holde noenlunde fart, og det var noen tunge motbakker inn mot mål. Han veide 15 kg mindre enn meg, og løp mye lettere, særlig i motbakker.

Dessuten hadde han selskap av Gudmund Snilstvedt, som på den tiden var en av Norges aller beste triatlonutøvere. Han deltok ikke, men tok bare en del av maratonløpet som en treningstur, der han kunne gi BT pes samtidig. Da jeg nærmet meg den verste motbakken ca. tre km før mål, hørte jeg den pesende stemmen til Gudmund: «Kom igjen BT, nå har du ham, kjør på, du knuser ham i bakken her, han er sluttkjørt, du er tøffere enn toget»! Jeg løp over evne opp bakken, for jeg er og var med mine litt for mange kilo, veldig sterk i utforløping, og øynet en sjanse om jeg kunne holde ham til en km gjenstod. For der var det mye nedoverbakker inn. Åååååå!!!! Så jeg kjempet.

Melkesyre og «fandens oldemor» herjet gjennom hele kroppen min! Men jeg ville ikke slippe ham forbi. «Kom’an, nå gir du alt du har BT!!! hørte jeg Gudmund si da de kom opp på siden av meg, nesten på toppen av bakken. Dermed rykket han seg løs fra meg, og jeg gav det jeg hadde og litt til, men kroppen sviktet meg. Det ble større og større avstand frem til BT. Men jeg tenkte fremdeles en stund på nedoverbakkene på siste km-eren, så jeg prøvde virkelig et stykke bortover. Men det var flere bakker.

Snart ble avstanden så stor at oldemoren til fanden tok plass i hodet mitt også, og da klarte jeg liksom ikke å kjempe lenger. Ca. 1,5 km fra mål innså jeg at triatlon-slaget mot BT var tapt. Jeg hadde møtt min overmann denne gangen. Straks jeg erkjente det, klarte jeg ikke å presse på lenger, og jeg klarte ikke annet enn lett jogg inn siste biten. Og det kjentes deilig! Dermed fikk han tre minutter på meg. Han hadde konkurransens nest beste maratontid, 3:11:30. Kun vinneren hadde bedre tid med 3:11:13, fattige 17 sekunder bedre. Jeg hadde 3:47:29. Dermed slo han meg totalt i triatlon
med 3 minutter.

Ergerlig, selvfølgelig, siden jeg hadde et så stort forsprang før maraton. Men jeg tok det med et stort smil. Jeg var fornøyd. Veldig fornøyd! Tiden var mye bedre enn jeg hadde trodd var mulig i denne meget tunge løypen, både på syklingen og løpingen. Det ble tross alt en dag jeg minnes med glede og stolthet! 11:50 ble slutt-tiden. Og jeg hadde faktisk den 9. beste maratontiden av 91 startende, ble nr. 27 totalt og nr. 2 i klasse menn 50, uten å ha trent til triatlon.

Det er en treningssak å klare å løpe bra etter 180 km med sykling. Og svømming hadde jeg ikke trent i det hele tatt, bortsett fra tre svømmeøkter siste par ukene. Og som nevnt: Det hadde nesten ikke vært løping de siste 2,25 årene. Jeg gjennomførte såpass bra på god grunn-kondisjon. Motoren min er stor etter alle årene med ekstrem langdistanse- og ultra-løping, selv om “karroseriet” var begynt å bli i tyngste laget. Sterk vilje og et velutviklet konkurranseinstinkt, kom selvsagt godt med, også, i denne duellen, som jeg aldri kommer til å glemme!

bilde av taranger fra triatlon

Foto: Kondis.no / Jørgen Pettersen
bilde av per gunnar fra triatlon

Foto: Kondis.no / Jørgen Pettersen
Bilde fra Kondis av PG på sykkel i Triatlon

Foto: Kondis.no / Jørgen Pettersen

Hvis du er interessert i å vite hva jeg tilbyr av coaching, se mer her!

Facebook
Twitter