Litt om min løpskarriere

Pg etter målgang, viser styrke.
24 Jan

Mitt største problem som løper, har alltid vært vekten min. Da jeg begynte å bli aktuell for landslaget i ultraløping, fikk jeg beskjed fra lederen av landslaget at jeg burde satse på en annen idrett, der vekt ikke var så stor ulempe. Det var ikke første gangen jeg fikk den beskjeden. Jeg var 87 kg og 184 cm høy, og jeg konkurrerte vanligvis mot utøvere som var fra 10-25 kg lettere. Men det var løping jeg elsket, og jeg gav meg ikke. Tvert imot, jeg ville vise “dem” at jeg kunne lykkes selv om jeg var “for” tung! Og det klarte jeg jo å vise, og oppskriften var å trene smartere og trene veldig mye. Så vi kan trygt slå fast at jeg har vært mye mer et treningsprodukt enn et løpstalent.

Jeg kom veldig fort under tre timer på maraton, men slet lenge med å komme under 2:50. Da ble farten så stor, at vekten krevde for mye kraftforbruk og energi. Da jeg omsider nådde et nivå på 2:48, innså jeg dette. Jeg sluttet da å satse på maraton, og satset alt på 24 timers løping. I tillegg til alle ultraløpene, løp jeg likevel 7-8 maraton pr år, på ca. 2:50-2:59, da som farts- og distansetrening til ultra. Det ble som regel slik på disse maratonløpene, at jeg ville under 3 timer, og det gikk egentlig lekende lett. Jeg kunne ofte løpe på årsbeste på 10 km, dagen etter et slikt maratonløp. Etterhvert samlet jeg 40 maratonløp under tre timer.

Jeg fikk plass på landslaget i ultra i 2004, og var med på VM i Brno samme år, etter å ha debutert i Trollhãttan (Sverige) med 3. plass i juni. I VM ble jeg nr. 32 av over 150 deltakere, så det var stort for meg! Året etter vant jeg 24-timers løpet i Trollhãttan. I noen år deltok jeg i flere VM og EM rundt i verden, Canada, Spania, Italia – men 32. plass forble den beste plasseringen min i mesterskap. Men jeg hadde flere pallplasser i 24-timersløp med internasjonal deltagelse. Jeg ble også nr. 2 (totalt) på 100 km i Odense i 2008, da jeg var 49 år gammel. På grunn av vekten min, følte jeg at jeg hadde mer å bestille jo lengre det ble. Da kunne jeg stryke mer langs bakken, uten å løfte kroppen med så mye kraft. Men 24 timers var langt nok, selv om jeg klarte meg meget godt i et 48-timers løp også, der jeg ble nr. 5, til tross for at jeg løp med en forstuet storetå de siste 29 timene. Der var den ypperste verdenselite med. Så alt i alt, har jeg kommet godt fra ultraløpingen med min 87 kg tunge kropp. Jeg har forøvrig også vunnet, og fått pallplasser, på en rekke lokale løp i en årrekke, fra 4,3 km og opp til 63,3 km. Og for ordens skyld: Alle plasseringer vi snakker om her er totalt, og ikke i aldersklasser.

Bildet er fra EM i Verona i 2007. Min gode venn, Edit Berces fra Ungarn, som løper sammen med meg her, var noen år tidligere verdens beste ultraløper på både 100 km og 24 timers, og på flere enda lengre distanser. Hun var helt fenomenal!

Bilde av Per gunnar som løper.

Hvis du er interessert i å vite hva jeg tilbyr av coaching, se mer her!

Facebook
Twitter